Tvangstallene for 2018

Helsedirektoratet har nylig publisert tvangstallene for 2018 på deres «dashboard» og gjort analyser som presenteres i en egen rapport.

Tallene har vært etterlengtet, da de representerer det første året etter endringen i psykisk helsevernloven i 2017, der blant annet manglende samtykkekompetanse ble innført som kriterium for tvang. Det har vært spørsmål om- og eventuelt hvilken innvirkning dette kan ha hatt.

Hva vi tenker om tallene

Først og fremst ser man fortsatt store regionale forskjeller for alle typer registrert tvang.

Vi synes det er interessant at lovendringen ikke fikk så stor innflytelse som noen forventet. I hovedsak er tallene er mer eller mindre uendret. Det antyder at det skal mer til å endre praksis enn en lovendring. Tallene antyder også at lovendringen bør følges opp fra myndighetenes side med tiltak for å øke kunnskap om å vurdere samtykkekompetanse og arbeid med å kalibrere tjenestene, slik at man unngår uønskede variasjoner i praksis.

En reduksjon i varighet av de lengste tvungne vernene er desidert positivt, men må sees i sammenheng med en liten økning i median varighet, som har en negativ innvirkning for langt flere pasienter.

Lovendringen var først og fremst forventet å gi en reduksjon i tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold. Tallene viser derimot en gradvis reduksjon siden 2015 og reduksjonen etter 2017 ser snarere ut til å ha avtatt litt i forhold til tidligere år (se figur 2.17 under). Heller ikke på dette området ser dermed lovendringen ut til å ha hatt et vesentlig bidrag, men det selvfølgelig en rekke faktorer som innvirker, og kausalitet for enkeltfaktorer er derfor umulig å si noe sikkert om.

Antallet henvisninger på tvang som underkjennes og der pasienten tas i mot til frivillig innleggelse har ikke vært viet stor oppmerksomhet i diskusjonen rundt bruk av tvang i psykisk helsevern.  For 2018 ble 38% av de omlag 12000 tvangshenvisningene underkjent. Dette tilsvarer 4500 ganger der personer motvillig ble bragt til institusjon og tilbakeholdt et døgn uten samtykke før de blir utskrevet.

Underkjenning av tvangsinnleggelse skjer når spesialisthelsetjenesten ikke finner vilkårene å være til stede. Dette er et argument for at mer av forebyggingsinnsatsen med hensyn til tvangsinnleggelser må rettes mot kommunen. Denne gruppen er antakelig interessant å se på med hensyn til opplevd og reell tvang.

Det er en svak dreining mot det å begrunne tvangsinnleggelser i farlighetsvilkåret. Dette var på forhånd forventet utvikling og Helsedirektoratet har også tatt høyde for det. Det antas at farekriteriet tidligere har vært underrapportert, da behandlingskriteriet har vært tilstrekkelig begrunnelse. Farekriteriet omgår nå behovet for samtykkekompetansevurdering, som kan være en mulig årsak til økt bruk. Det kan også tenkes andre mulige forklaringer som at behandlingskriteriet har mistet noe av sin legetimitet. Hevet terskel for innleggelse kan ha medført ytterligere forverring, som kan ha gjort at noen flere er til fare for seg selv eller andre. Også dette er et interessant område for fremtidig forskning.

Når det gjelder tvangsmidler og skjerming, er det bekymringsfull økning i antall skjermingsvedtak, som både kan være langvarige og svært inngripende. Det er positivt at den store økningen i kortvarig fastholding som har vært i perioden 2014-2017, nå ser ut til å flate ut. Vi håper dette vedvarer.

Vi vil oppfordre alle til å lese rapporten selv. Den har gode illustrasjoner, er lettlest og har forklaringer til begreper og lovverk. Takk til Helsedirektoratet for grundig arbeid!

---

---

Hovedmomenter:

---

---