Østenstadutvalget har levert en juridisk murstein på 800 sider og de færreste vil ha tid og ork til å lese alt. Tvangsforsk presenterer her noen av de viktigste punktene i rapporten.

 

Én felles lov

Østendstadutvalgets forlag til ny lov, også kalt Tvangsbegrensingsloven, representer en trend vi har sett både nasjonalt og internasjonalt de siste årene, nemlig en innsnevring av adgangen til tvangsbruk i behandling. Tvangsbegrensningsloven er også et forsøk på å forene dagens regelverk, hvor tvangshjemler er gitt i ulike lover, til én felles lov.

 

 

Tilrettelegging for frivillighet er en plikt

I dagens lovverk heter det at heter det at frivillighet skal være forsøkt før behandling på tvang kan gjennomføres. Denne plikten til å forsøke frivillige tiltak, som i dag primært er knyttet til en gitt behandlingssituasjon, foreslås vesentlig utvidet slik at den pålegger alle virksomheter (avdelinger, foretak o.s.v.) å legge til rette for minst mulig bruk av tvang. Dermed plikter behandlingsapparatet også å forebygge tvangsbruk. I forlengelsen av dette er også dagens formulering om at frivillighet skal være forsøkt «hvis det ikke er åpenbart formålsløst» foreslått fjernet.

 

 

Vilkår for bruk av tvang

Inngangskriteriet for bruk av tvang er at den aktuelle brukeren/pasienten mangler «beslutningskompetanse», d.v.s. mangler evnen til å fatte beslutninger om egen helse og behandling. Uttrykket beslutningskompetanse er valgt fremfor dagens «samtykkekompetanse», for å tydeliggjøre at det handler om kompetansen til å ta en beslutning, ikke bare å samtykke til forslag. Utvalget foreslår at det ved manglende beslutningskompetanse gis en snever tvangsadgang som tar utgangspunkt i motstand mot nødvendig hjelp, dvs. motstand mot tiltak som brukeren/pasienten ansees å være i «sterkt behov» av. I hvilken grad man er i sterkt behov av behandling er igjen knyttet til risikoen for «vesentlig helseskade».

Det er verdt å merke seg at begrepet beslutningskompetanse ikke er knyttet til noen spesifikk tilstand eller diagnose. Et annet poeng er at tjenestene er pålagt å ha et aktivt forhold til brukerens/pasientens beslutningskompetanse, i den forstand at tjenestene skal støtte den enkelte bruker/pasient i utøvelse av beslutningskompetanse og medvirkning.

 

Tvangstiltak begrunnet av nødrett

Gjeldende lovverk er ikke entydig mht. nødrett og nødverge som hjemler for tvangsbruk. Utvalgets forslag angir spesifikke og konkrete begrensninger for anvendelse av tvang ut fra nødrett/-verge, inkludert hvilke typer tiltak som kan iverksettes og varighet av disse tiltakene.  Dermed blir tiltak utover det som fremgår av lovforslaget ikke tillat, og nødrett/nødverge slik det er beskrevet i straffeloven skal ikke lenger kunne begrunne tvangstiltak i behandling. Dette vil også gjelde ECT (elektrokonvulsiv terapi); her foreslås en egen hjemmel med begrenset adgang til ufrivillig ECT-behandling som livreddende behandling.

 

 

Inn med reservasjonsrett, ut med mekaniske tvangsmidler

Personer som tidligere har vært psykotiske og har blitt behandlet med antipsykotiske legemidler skal ha rett til å reservere seg mot fremtidig behandling med legemidler. Det samme gjelder også for ECT-behandling. Det skal også være mulig å forhåndsgodkjenne bruk av tvang, altså at man forut for behandlingen samtykker til bruk av tvang i behandlingen. Det vil for eksempel være relevant for personer i rusbehandling som frykter at motivasjonen vil svikte på et senere tidspunkt, og som vil sikre at de holdes igjen når det skjer.

Mekaniske tvangsmidler, som for eksempel beltesenger, foreslås avviklet innen 3 år. Denne avviklingsperioden er gitt for at man skal ha mulighet til å utvikle andre behandlings- løsninger.

 

 

Nytt kontrollorgan – tvangsbegrensningsnemnder

Dagens kontrollkommisjoner fungerer ikke godt nok, ifølge Østenstadutvalget. De foreslår å opprette nye tvangsbegrensningsnemnder. Disse skal føre kontroll, behandle klager, godkjenne reservasjoner mot behandling, gjennomføre stedlige tilsyn o.s.v. Tvangsbegrensningsnemndene skal administrativt ligge under fylkesmannen, men være faglig uavhengige. Nemndene skal bestå av tre medlemmer, med mulighet for et fjerde med spesialkompetanse i ekstra krevende saker.

 

 

Nytt lovverk, fortsatt lang vei

Et enhetlig og mer innskrenkende lovverk for bruk av tvang gir sannsynligvis større muligheter for å redusere tvangsbruken innen helse- og sosialsektoren. Det betyr imidlertid ikke at Østenstadutvalgets forslag gjør alt enklere. For eksempel har begrepet samtykkekompetanse erfaringsmessig vært krevende for klinikere å håndtere, og innføring av begrepet i 2017 synes ikke å ha ført til noen vesentlig reduksjon i tvangsbruken, med tvungent vern uten døgnopphold som mulig unntak. Introduksjon av «beslutningskompetanse» gjør neppe hverdagen enklere, hverken for behandlere eller brukere/pasienter. Det faktiske innholdet av begreper som «sterkt behov» og «vesentlig helseskade» er også uklart, samtidig som det selvsagt er utenkelig å se for seg en lovtekst på dette området som ikke vil være gjenstand for fortolking og refortolkning. Det kan også pekes på en rekke etiske og juridiske utfordringer knyttet til mulighetene for reservasjonsrett og forhåndsamtykke til bruk av tvang.

En annet og velkjent hinder for endring er etablerte kulturer, kulturer som har utviklet seg over lang tid. Den foreslåtte lovendringen er såpass omfattende at det vil være krevende for eksisterende vanetenkning å overleve, men ikke umulig. På veien mot redusert tvangsbruk vil et bredt engasjement med en levende debatt, kombinert med robuste kontrollmekanismer og god forskning, være nødvendige supplementer til en ny lov.

 

Høringsfrist for Tvangsbegrensningsloven er 16. desember 2019.