Redaktør, Kent Jensen
Til tross for at nyhetssaker om Koronasituasjonen er altoverskyggende i media for tiden, er det nødvendig å kommentere situasjonen innen psykisk helsevern.
Redusert behandlingstilbud
Behandlingstilbudet reduseres nå i både primær- og spesialisthelsetjenesten.
Flere kommuner har innført kun telefonisk oppfølging fra rus- og psykiatritjenestene uavhengig av hvilket tjenestetilbud personen har opprinnelig.
Psykiatriske poliklinikker har også i stor grad gått over til konsultasjoner via telefon eller video, som klart er bedre enn ingen kontakt, men som ikke vil være likeverdig med det å treffe pasientene fysisk i alle sammenhenger. Suicidalrisikovurderinger er eksempel på noe som kan få redusert kvalitet. Det er kraftig hevet terskel for å legge inn pasienter, og allerede innlagte pasienter blir skrevet ut tidligere, flere av disse tidligere enn de selv ønsker.
Noen avdelinger stenges helt ved påvist smitte, slik som ved Lovisenberg DPS sist fredag: Psykiatriske pasienter ble sendt hjem etter koronasmitte på Lovisenberg Diakonale Sykehus
Ikke alle er fornøyde med den oppfølgingen de har fått: Psykiatrisk pasient: -Føler meg ikke tatt vare på
Brukerorganisasjoner for personer med rusproblemer er bekymret over at sårbare pasienter innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling skrives ut over hele landet: Ruspasienter skrives ut eller nektes behandling
NAPHAs (Nasjonalt Kompetansesenter for Psykisk Helse Arbeid) Solveig Kjus, som selv er avhengig av tjenestetilbudet, har skrevet artikkel om hvordan dette kan bli. Jeg leser det hun skriver som redsel for en usikker situasjon, men med en forsiktig optimisme. Hun har viktige poeng i at situasjonen får både henne og hjelpeapparatet til å tenke nytt og hun opplever at de som jobber i kommunene og på DPS strekker seg langt i å gi et tilbud, selv om det ikke er like godt som det hun vanligvis får: Jeg kjenner på en snikende redsel
Se gjerne også NAPHAs temaside om korona, som oppdateres jevnlig.
Innvirkning på tvang?
Alt dette vil mest sannsynlig gi seg utslag på bruken av tvang innen psykisk helsevern, men det er usikkert i hvilken retning dette kan gå. Redusert frivillig behandlingstilbud er nok viktigste kjente faktor som kan føre til flere tvangsinnleggelser på sikt. Dersom primærhelsetjenesten er i mindre kontakt med pasienter de følger opp, kan bety at forverring fanges opp på senere tidspunkt. Man får håpe at økt terskel for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten demmes opp av et bedre tilbud fra primærhelsetjenesten, men jeg er usikker på om dette er tilfellet basert på erfaringer fra klinisk praksis de siste ukene.
Rettssikkerhet
Noen sykehus har pågående diskusjoner med Fylkesmenn og Helsedirektoratet rundt grensegangen mellom psykisk helsevernloven og smittevernloven, i tilfelle man kommer i vanskelige situasjoner der smittede med alvorlig psykisk lidelse ikke kan eller vil forholde seg til isolasjon i eget hjem. Bruk av psykisk helsevernloven i situasjoner der det primære omhandler smitte, vil kunne utgjøre urettmessige inngrep.
Fylkesmenn og Kontrollkommisjoner gjennomfører nå sin klagebehandling i all hovedsak via telefon og journalgjennomgang, etter midlertidige retningslinjer fra helsemyndigheter.
Brev til Kontrollkommisjoner og Fylkesmenn >>
Brev om gjennomføring av kontrollundersøkelser >>
Bortsett fra tekniske utfordringer i gjennomføringen av disse samtalene, kan pasienter oppleve seg i ennå mindre grad hørt (og ikke minst sett) og det kan være vanskelig å gjennomføre en samtale med fremmede over telefon om man er paranoid. Dette er en utfordring for rettssikkerheten.
Fylkesmennenes avgjørelse i klagesaker på tvangsmedisinering kan ikke påklages, men kontrollkommisjonene kan og bør vurdere å ta klagesaker de behandler under disse ekstraordinære omstendighetene opp til ny vurdering før det er gått 6 måneder (som er vanlig karenstid).
Veien videre
Jeg oppfatter en utbredt forståelse av at somatisk helse og smittevern nå må prioriteres høyere enn psykisk helse. Jeg forstår og er enig i dette, men vil hevde at dette ikke er et standpunkt som kan opprettholdes over lang tid uten alvorlige konsekvenser for sårbare mennesker.
Samtidig gjør situasjonen vi er i, at vi alle må ta i bruk ressurser vi vanligvis ikke bruker. Personer med psykiske helseproblemer kan også komme til å oppleve at de har ressurser de ikke var klare over, eller har brukt på lenge. Dette kan for noen være en god ting, midt i alt det vanskelige.
