Psykiater Kent Jensen. Foto: Krysspress
Den 7. november gikk Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) over til DIPS Arena, som siste helseforetak i Helse-Nord. Det nye journalsystemet er tatt i bruk i hele spesialisthelsetjenesten, både innen somatikk og psykisk helsevern. Dette er Helse-Nord først ute med i Norge. Kent Jensen ved Tvangsforsk har jobbet over flere år med innføringsprosjektet og deler noen erfaringer med hvordan oppstarten har gått.
DIPS Arena innfører en egen modul for å registrere tvangsvedtak, basert på en teknisk standard utarbeidet av Direktoratet for e-helse og Helsedirektoratet. Både standarden og implementasjonen av standarden i DIPS Arena har krevd mye finpussing for å kunne brukes i en klinisk hverdag. Fortsatt oppdages det mindre feil og mangler. Det er faktisk svært mye vanskeligere å lage gode løsninger for å registrere bruken av tvang, enn det man skulle tro!
Arena muliggjør vesentlig mer detaljerte data rundt bruken av tvang enn tidligere. Ikke minst er det måten dataene er lagret på, som gjør det mulig å hente ut variabler maskinelt, der man tidligere måtte gå inn i hver pasientjournal og enkeltvedtak for å få tak i tilsvarende. Dette kan i fremtiden gjøre det mulig å få bedre oversikt over bruken av tvang. Lettere tilgang til maskinelt uthentede tvangsdata uten behov for omfattende innsyn i journal, kan gjøre det lettere å få godkjent forskningsprosjekt og veldig mye enklere å gjøre registerforskning. Først og fremst gir en bedre registrering av tvangsbruken økt rettssikkerhet for pasientene.
Unntaksbestemmelsen for bruk av tvangsmidler
Vedtak etter psykisk helsevernloven (tvangsvedtak) kan utelukkende fattes av faglig ansvarlig. Faglig ansvarlig er spesialist i psykiatri (psykiater), eller klinisk psykologi (psykologspesialist).
Det er gjort ett unntak fra dette – bruk av tvangsmidler i en akutt nødsituasjon der umiddelbar kontakt med faglig ansvarlig ikke er mulig (psykisk helsevernforskriften, §25). Tvangsmidler som kan gjennomføres på unntaksbestemmelsen omfatter kortvarig fastholding, mekaniske tvangsmidler og kortvarig anbringelse bak låst eller stengt dør. DIPS Arena innfører en mulighet for å fatte denne typen tvangsmiddelvedtak – treffende kalt «hastevedtak».
Prinsippet er at et vedtak om bruk av tvangsmidler både er besluttet og iverksatt i det man legger hånd på pasienten. Der dette skjer uten at beslutningen er tatt av faglig ansvarlig, er det ansvarshavende som skal fatte vedtaket om tvangsmidler. Ansvarshavende kan omfatte lege eller psykolog som ikke er spesialist, eller avdelingssykepleier. Sistnevnte kan delegere sin myndighet til ansvarsvakt på enheten (vanligvis syke- eller vernepleier, som fungerer som avdelingssykepleiers stedfortredende). Hvem av disse som er ansvarshavende, er den som er nærmest situasjonen der tvang ble benyttet.
Ved UNN ble det besluttet å ta i bruk den nye måten Arena innfører for å registrere tvangsmiddelvedtak etter unntaksbestemmelsen. Dette er tilsvarende det Helse Sør-Øst besluttet i 2018 i forbindelse med deres tiltaksplan for redusert bruk av tvangsmidler. UNN hadde samtidig fått tillatelse til å bruke Helse Sør-Østs e-læringskurs «Ansvarshavende etter unntaksregelen», og har i høst holdt opplæring for rundt 200 ansvarsvakter om lovverket for bruk av tvangsmidler og skjerming, for å ruste de faglig for denne oppgaven.
Etter 7. november har ansvarsvakter på avdelingene fattet hastevedtak om tvangsmidler i de akutte situasjonene der miljøpersonalet selv har besluttet bruk av tvang, uten å involvere faglig ansvarlig først. Tilsvarende har forvaktslege brukt hastevedtak når han eller hun har truffet beslutning om tvangsmidler, uten å involvere bakvakt først.
Det store spørsmålet er om dette vil påvirke bruken av tvangsmidler. Vil det å legge ansvaret for å fatte vedtak til den som er nærmest situasjonen gi bedre opplysninger om faktiske forhold og bedre vurderinger? -Dernest, vil dette gi redusert bruk av tvangsmidler? Dette er spørsmål det bør forskes på. Foreløpig kan vi bare konstatere at det nærmest utelukkende har vært fattet hastevedtak fremfor ordinære tvangsmiddelvedtak etter innføringen av Arena. Dette viser at unntaket snarere er regelen i praksis.
Elektronisk tvangsprotokoll
En annen viktig nyhet er overgangen fra tvangsprotokoll i papirformat til elektronisk tvangsprotokoll i pasientens journal. Dette gir en rekke fordeler. Personvernet er bedre, fordi protokollen blir personlig (ulike pasienter står ikke oppført i samme protokoll, slik som i papirutgavene). Protokollen er ikke lenger fysisk og stedbunden, men kan skrives i hvor enn man har tilgang til pasientens journal.
Det blir lettere å følge opp at det personalet som gjennomfører tvangen, også skal registrere dette i protokollen. For tvangsbehandling med legemidler er dette en stor forbedring, der oversikten over depotinjeksjoner kan bli mye bedre enn den var i papirprotokollene.
En ulempe er at vedtakene i seg selv ikke er synlige i tvangsprotokollen, kun registrerte gjennomføringer av vedtak. Et vedtak som er fattet, men ikke registrert gjennomført, er således usynlig i protokollen. Dette er en av tingene som bør forbedres.
Høy brukerterskel
Overgangen til DIPS Arena i hele UNN gikk alt i alt svært bra. For psykisk helsevern hadde behandlerne på forhånd trodd at det som skulle bli teknisk vanskeligere, var det å fatte tvangsvedtak. De oppdaget raskt at det ikke var tilfellet.
Det som er vanskelig med Arena er å forstå hvordan ting skal registreres på korrekt måte, å forstå hvordan man skal holde oversikten over vedtak og en ny arbeidsflyt og fordeling i hvem som gjør hva av arbeidsoppgaver. Dette var en forventet utfordring, men har dessverre gitt større enn forventet opplæringsbehov også etter at Arena ble tatt i bruk.
Endringer i arbeidsfordeling ser ut til å involvere de faglig ansvarlige i større grad enn tidligere i registrering og oppfølging av vedtak og det er en bra ting.
Vi har fortsatt tro på at Arena på sikt vil gi mer nøyaktig oversikt over tvangsbruk, men forventer at det blir en periode på 6-12 måneder før alle har fått dette inn i fingrene og vi kan forvente en noenlunde lik registreringspraksis innad i eget helseforetak.
Vi vil samtidig oppfordre til videre samarbeid på tvers av helseregionene for å sikre en mest mulig lik praksis i hele landet!
