Foto: Andreas Haldorsen CC BY-SA 4.0
Høyesterett opprettholdt vedtak om tvungen helsehjelp i form av tilbakeholdelse i somatisk helseinstitusjon, ved domsavsigelse den 10. juni i saken HR-2021-1263-A.
Fra Høyesteretts omtale av avgjørelsen
Pasienten hadde sammensatte og omfattende helseproblemer som i stor grad var forårsaket og forsterket av hennes langvarige alkoholmisbruk.
Høyesterett fant henne ikke samtykkekompetent etter pasientrettighetsloven § 4-3, og helsehjelpen ble ansett nødvendig og forholdsmessig for å unngå vesentlig helseskade. En utskrivning ville med stor sannsynlighet innebære at hun faller tilbake til gammelt drikkemønster, noe som kan få dødelig utgang også på kort sikt. Selv om pasienten har vært tvangsmessig tilbakeholdt i tre år, fremtrer tiltaket som den klart beste løsningen for henne.
Les avgjørelsen i sin helhet >>
Bakgrunn
Personen har tidligere blitt overført fra psykiatrisk avdeling til kommunal helseinstitusjon. Personen motsatte seg den kommunale innleggelsen, og det ble fattet tvangsvedtak om tilbakehold i den kommunale institusjonen, etter Pasient- og brukerrettighetslovens kap. 4A.
Avgjørelsen drar opp linjene for tvungen tilbakeholdelse i somatisk institusjon.
I tillegg til en schizofrenidiagnose, hadde personen omfattende og sammensatte helseproblemer som i stor grad var forårsaket og forsterket av langvarig alkoholmisbruk. Personen har flere ganger vært underlagt tvang etter lov om psykisk helsevern. Dette har imidlertid ikke vært tilstrekkelig for å behandle de underliggende somatiske tilstandene. I rusfrie perioder har det framkommet en psykoselidelse i form av vrangforestillinger knyttet til personalet, påvirkningsopplevelser og trolig hallusinasjoner.
Vi har vurdert 5 momenter særlig relevante for leserne av Tvangsforsks nyhetsbrev:
- Tvang etter flere lovverk samtidig
Det er ikke noe i veien for at en person er underlagt tvangsmedisinering etter lov om psykisk helsevern og samtidig får tvangsmessig somatisk helsehjelp i kommunehelsetjenestene.
Det legges altså opp til at en skal vurdere helheten i tvangen og vurdere vilkårene i de enkelte lovene.
- Tvangstiltak overfor ruspasienter kan skje etter flere regelverk
Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 10 har egne regler om tvangstiltak som gjelder rusavhengighet. Siktemålet med disse reglene er kortvarig institusjonsplassering for å legge til rette for en positiv utvikling. Disse reglene er ikke en uttømmende regulering av tvangstiltak overfor personer med rusutløste fysiske og psykiske lidelser.
- Samtykkekompetanse
Ett av hovedspørsmålene i saken var pasientens samtykkekompetanse. Samtykkekompetanse har tidligere bare blitt behandlet av Høyesterett ved mer rene psykiatriske tilstander, sentralt er HR-2018-2204-A.[1] Det spesielle i denne saken var at sykdomsbildet var så sammensatt.
Høyesterett la ut rettsreglene om bortfall av samtykkekompetanse i følgende fire steg.
Først ble det vist til at pasient- og brukerrettighetslovens § 4-3 oppstiller tre vilkår for bortfall av samtykkekompetanse: (1) sykdom, (2) manglende evne til å forstå konsekvensene av sitt valg og (3) årsakssammenheng mellom sykdommen og forståelsesevnen.
For det andre ble det vist til FARV-kriteriene.
For det tredje ble rettsregelen oppsummert ved å henvise til avsnitt 63 i HR-2018-2204-A:
«Det å nekte å motta behandling kan få store helsemessige konsekvenser – ikke minst for personer med alvorlig sinnslidelse. Det avgjørende må derfor være i hvilken grad sykdommen påvirker personens evne til å foreta en realistisk vurdering av egen tilstand og konsekvensene av behandlingsvalget. En person som på grunn av sykdommen ikke evner å forstå følgene av å motsette seg behandling, vil derfor ikke ha samtykkekompetanse.»
For det fjerde ble det pekt på at denne vurderingen også er dekkende for samtykkekompetanse ved somatisk helsehjelp.
- Strengt beviskrav for manglende samtykkekompetanse
Etter utleggingen av kravene for samtykkekompetanse, tok Høyesterett opp hva som kreves for at dette skal anses bevist. Høyesterett pekte på at det ikke er tilstrekkelig at det er en klar sannsynlighetsovervekt for å konstatere at personen mangler tilstrekkelig forståelsesevne. Dersom det er tvil om personen mangler den nødvendige evnen til å forstå hva behandlingsavgjørelsen gjelder, skal vedkommende regnes for å være samtykkekompetent. Det er altså bortfall av samtykkekompetansen som skal godtgjøres, og bevisbyrden ligger på den som treffer vedtak. Det er altså et beviskrav som er strengere enn klar sannsynlighetsovervekt, men likevel ikke like strengt som et strafferettslig beviskrav.
- Adgangen til å gi helsehjelp som pasienten motsetter seg
Det ble pekt på at kommunen hadde forsøkt ulike typer tillitsskapende tiltak. Videre at utskriving raskt ville føre til vesentlig helseskade, trolig med dødelig utgang. Dermed ble helsehjelpen ansett nødvendig.
Høyesterett pekte på at tvangen som ble utført var på et minst inngripende nivå. Endelig ble det gjort en helhetsvurdering av hva som ville være det klart beste for pasienten. Her ble pasientens ønske om frihet, ikke være på en institusjon for eldre tatt opp og pasientens ønske om å leve tatt opp. Basert på omstendigheten fant domstolen at tvungen helsehjelp var til det beste for pasienten. Videre ble det pekt på at dette også best sikret pasientens rett til liv etter menneskerettighetene.
[1] I avgjørelsens avsnitt 41 vises unøyaktig til HR-2018-2204-A, når det henvises til psykisk helsevernloven § 3-2 første ledd nr. 3. HR-2018-2204-A gjaldt tvungent psykisk helsevern, og ikke tvungen observasjon, derfor skulle henvisningen vært til § 3-3 første ledd nr. 4. Unøyaktigheten får ingen materiell betydning.
