Tore Hofstad. Foto: Privat
Tore Hofstad og medforfattere har nettopp levert andre artikkel med analyser av variasjonen i bruken av tvang i Norge, med tittel:
Artikkelen er en del av ReCoN prosjektet (Reducing Coercion in Norway) og Tores phd-prosjekt. Vi har stilt Tore noen korte spørsmål.
Hva er problemstillingen til artikkelen?
Den første problemstillingen var å undersøke styrke og retning på sammenhenger mellom geografisk variasjon i rater av tvangsinnleggelser og tvangsinnlagte pasienter, og kjennetegn ved ulike kommunale helsetjenester. Den andre problemstillingen var å undersøke hvor stor andel av variasjonen i tvangsrater som kunne forklares på bakgrunn av variasjonen i de kommunale helsetjenestene.
Hvor hentet dere data fra?
Vi brukte årlige data fra Norsk Pasientregister for hele landet fra 2015-2018. Data om kommunehelsetjenester ble hentet hos Statistisk sentralbyrå, samt en årlig kartlegging av kommunalt psykisk helse- og rusarbeid utført av Sintef på vegne av Helsedirektoratet (IS 24/8).
Vi benyttet en metode som gjorde det mulig å skille variasjonen i paneldataene (N = 1828) på kommune- og dps-nivå, men også variasjon mellom kommuner, og over tid innenfor hver enkelt kommune.
Hvilke funn var det?
Flere årsverk av fastleger og psykiatriske sykepleiere er forbundet med færre tvangsinnleggelser og tvangsinnlagte pasienter, både når vi sammenligner gjennomsnittsverdiene for kommunene med hverandre, og når vi sammenligner hver kommune med seg selv på ulike tidspunkt.
Flere kommunale boliger er også forbundet med noe lavere tvangsrater, både innenfor og mellom kommunene.
Kommuner som systematisk inkluderer brukerperspektiver har i snitt høyere tvangsrater enn områder som ikke gjør det. Og tilsvarende fant vi høyere tvangsrater i områder som har individuell jobbstøtte (Supported Employment/Individual Placement and Support).
Til sammen forklarte modellene våre 39-40% av variasjonen, hvorav 5-6% kunne tilskrives kommunale helsetjenester.
Hvilken betydning har funnene?
I lys av de pågående vanskene med å rekruttere og beholde fastleger i norske kommuner antyder funnene våre at dette også kan ha konsekvenser for bruk av tvangsinnleggelser. Det tyder også på at flere årsverk innen kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, som man skulle tro kan gi mer tid til hver enkelt pasient, er forbundet med mindre bruk av tvang. Dette er i tråd med det som rapporteres fra de som jobber i kommunene, og kan inngå i vurdering av tjenesteutformingen.
Hvordan vil du jobbe videre med dette?
Disse funnene ligger til grunn for arbeidet med den siste artikkelen fra avhandlingen min, hvor vi vil analysere etiske utfordringer ved geografiske variasjoner i tvangsinnleggelser.
På sikt kan det også være interessant å undersøke om funnene også er overførbare til for eksempel barne- og ungdom-, og alderspsykiatri. Og om sammenhengene er like for bruk av ulike kriterier for tvangsinnleggelser, som behandlings- eller farekriteriet.
