Tonje Lossius Husum. Eget foto
HIC-De-Braamberg. Kilde: Wiegerinck
Som ledd i satsning på internasjonalisering kan studenter i psykisk helsearbeid ved OsloMet ta praksis i utlandet. I den anledning fikk jeg mulighet til å reise til Nederland og besøke to HIC avdelinger; en i Amsterdam og en i Harlem (en mindre by utenfor Amsterdam).
Siden 2006 har det vært utviklet og bygget opp HIC avdelinger med støtte av staten i Nederland. Formålet har vært å bedre kvalitet på akutt-tjenestene og redusere bruk av tvangsmidler. HIC er organisert som en stiftelse, og alle sykehusene mottar en årlig sum for å være med. Hittil er HIC implementert ved 26 sykehus, med noe ulik implementeringsgrad. Selve HIC modellen ble utviklet i en samskapings-prosess i perioden 2006-2012, hvor flere berørte aktører var involvert, som personalet, brukerorganisasjoner og pårørende. Prosjektet ble ledet av medisinske etikere fra universitet i Amsterdam. Modellen bygger på en rekke elementer, blant annet arkitektur som skal fremme trygghet og forebygge aggresjon, etikk & etikk-refleksjon, recovery orientering, systematisk bruk av risiko-vurderings verktøy, samt kunnskap og trening i de-eskalering. Det er en grunnleggende tanke om at økt kunnskap om etikk og bruk av etikk-refleksjon skal føre til å endringer i personalets holdninger, fra mye fokus på ‘kontroll & sikkerhet’ til mer ‘omsorg & støtte’.
Ansatte som jobber ved HIC avdelinger går gjennom et 400 timers opplæringsprogram over et år. Et bærende behandlingsprinsipp i HIC er at en pasient i en psykisk krise aldri skal bli overlatt til seg selv, men tilbys omsorg og støtte. Ved innleggelse følges pasienten opp av sin faste behandler, og det er tett samarbeid mellom de som jobber på avdelingen og oppsøkende tjenester som følger vedkommende opp hjemme etter innleggelsen. Målet er kontinuitet i relasjoner og så korte innleggelser som mulig. Modellen er under evaluering og utvikling, og har foreløpig vist gode resultater.
Etter å ha hørt om HIC modellen i flere år var det spennende å endelig få besøke to HIC avdelinger. Førsteinntrykket var at arkitekturen var annerledes, enn jeg kjenner fra andre avdelinger jeg har vært på. Det var blant annet atrium med uteområder, hvor pasientene kunne gå ut og inn som de ønsket. Det jeg også la merke til var aktivitetstilbudene. Det var bordtennisbord, basketball-nett og treningsrom, med treningsapparater, sykler og boksesekker. Det var også kjøkken inne i avdelingen hvor personalet kunne lage mat sammen med pasientene hvis de ønsket det. På den ene avdelingen fortalte de at de hadde en ‘gourmet’ kokk, som ønsket å jobbe med denne pasientgruppen. Videre var det aktivitetsrom med tilbud om ulike typer håndarbeidsaktiviteter og ‘stille-rom’, hvor de som ønsket det kunne trekke seg tilbake og være i fred. Personalet virket stolt av avdelingene og fortalte at det var mange som kom på besøk for å se hva de har fått til av tjeneste- og fagutvikling. ‘Tour-de-HIC’ som de kalte det’. Den ene avdelingen hadde et inngangsparti som var utformet som en resepsjon, hvor pasientene kunne komme og få kontakt med personalet når de ønsket det. Personalet fortalte at de ved å ha åpne ‘vakt-rom’ ønsket å signalisere tilgjengelighet og være tilgjengelig for pasientene 24/7.
HIC-De-Langeberg. Kilde: Wiegerinck
På den ene avdelingen var pasientrommene store, lyse og romslige, på den andre var rommene mindre, men alle rommene hadde eget bad med dusj og toalett. Pårørende kan overnatte på rommet hvis de ønsker det. På den ene avdelingen fortalte de at pasientene fikk en liten pakke med nødvendige toalettartikler, som på et hotell når de ankom avdelingen. Det ligger i modellen å være veldig bevisst de første fem minuttene pasienten ankommer avdelingen; som de sa, «man har bare en sjanse til å skape et godt førsteinntrykk og etablere en god relasjon». De la vekt på at de hadde lite felles regler og på å individuelt tilrettelegge oppfølgningen for hver enkelt pasient.
De hadde isolasjonsrom som var kameraovervåket og de hadde ikke belteseng på avdelingene. Jeg fikk inntrykk av at det å overvåke med kamera ble ansett som uproblematisk, noe annet enn vi er vant med og norsk personvern åpner for. Nederland har også en annen finansiering og organisering av helsetjenestene enn vi har i Norge, og frivillige tjenester er en stor del av tjenestetilbudet, spesielt utenfor sykehus. Mye var også likt slik jeg kjenner det fra akuttavdelinger i Norge, med bilder skrudd fast til veggene, låste dører og personale med nøkkelkort og alarm.
Laura van Melle som har vært med på å utvikle og evaluere HIC modellen, fortalte at de også har utfordringer med å implementere HIC modellen på akuttavdelingene i Nederland. Utfordringene hun nevnte var med å implementere modellen i sin helhet ved alle avdelingene, og at en del avdelinger ikke hadde gjort det fullt ut. Hun fortalte også at de har begynt å få erfaring med at selv om tiltak var implementert, kunne de diffundere igjen, og at de måtte holde konstant fokus på monitorering. De arbeider for tiden med å utvikle gode rutiner for monitorering og vurderer et system hvor avdelingene kan søke om sertifisering for å bli godkjent som HIC avdelinger.
Alt i alt var det svært lærerikt å besøke HIC avdelingene, og jeg tror at det nyttig at ansatte fra ulike system og avdelinger besøker hverandre og drar på utveksling. Dette kan gi inspirasjon, men også at man ser trekk tydeligere ved systemet man selv jobber i. Det har vært drevet mye god tjeneste- og fagutvikling utenfor sykehus, men muligens mindre i de akutte tjenestene som møter mennesker i store psykiske kriser. Det er kanskje spesielt her det er behov for tjeneste- og fagutvikling fremover, og HIC modellen i Nederland kan muligens inspirere til hvordan dette kan gjøres. Det var spesielt tre faktorer jeg la merke til. Den ene at både ansatte og brukere av tjenestene hadde vært med på å utvikle modellen og derfor kjente eierskap til den, den andre var at intensjonen var å involvere alle akuttavdelingene i Nederland og det tredje var at det fulgte med statlig finansiering i utvikling og implementering.
