Illustrasjonsbilde: Bilde: Andreas Haldorsen – Eget verk, CC BY-SA 4.0
Den 4. juni kom avgjørelsen i den nyeste saken om tvungent psykisk helsevern. Vår medarbeider, førsteamanuensis ved juridisk fakultet UiT, Marius Storvik, fulgte forhandlingene.
Saken reiste i hovedsak to spørsmål:
Det ene er om farevilkåret (psykisk helsevernloven, § 3-3 nr. 4) skal omfatte samtykkekompetente pasienter. Det andre spørsmålet er om denne pasienten var samtykkekompetent.
Høyesterett kom frem til at pasienten manglet samtykkekompetanse. Dommen gir noen nye nyanser for å vurdere hva som ligger i begrepet samtykkekompetanse. Om dette skriver Høyesterett i avsnitt 70:
«A har omfattende og nyansert innsikt i sin sykdom. Det avgjørende for spørsmålet om samtykkekompetanse er likevel at hun ikke er i stand til å innrette seg etter denne innsikten. Dette er grundig forklart av den sakkyndige for Høyesterett. I sin erklæring beskriver hun blant annet at As forestillinger om egen kropp ikke lar seg realitetsorientere, og at evnen til «å resonnere med relevant informasjon og vurdere alternativer er sterkt påvirket av uregulerte følelser».»
Det problematiske med avgjørelsen er tolkningen av farekriteriet (§ 3-3 nr. 4). Her skriver førstevoterende i avsnitt 67:
«Min konklusjon er etter dette at det ikke er grunnlag for å tolke psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 4 andre punktum innskrenkende. Det innebærer at unntaket omfatter tilfeller der det foreligger en nærliggende og alvorlig fare for pasientens eget liv også uten at dette er knyttet til selvmordsfare.»
Vi mener avgjørelsen gir en slik rettsregel: Samtykkekompetente pasienter som utgjør en fare for seg selv, som behandles etter lov om psykisk helsevern, kan tvangsbehandles. Samtykkekompetente pasienter som utgjøre en fare for seg selv, som behandles etter pasient- og brukerrettighetslovens regler, kan ikke tvangsbehandles. Dette gjør at pasienter i psykisk helsevern, under ellers like forhold, tvangsbehandles bare fordi de er underlagt psykisk helsevern. Psykiatriske pasienter blir derfor underlagt tvangsbehandling fordi de er kategorisert som psykiatriske pasienter, som utgjør diskriminering.
Høyesterett har i dommen nevnt CRPD (konvensjonen om rettigheter til mennesker med funksjonsnedsettelse), men ikke vektlagt konvensjonen. Grunnlovens § 98 om at alle er like for loven er ikke behandlet. Likestillings og diskrimineringsloven er ikke behandlet. EMK (europeiske menneskeretts konvensjonen) artikkel 14 er ikke behandlet.
Lyspunktet er at det var dissens 4:1 i dette spørsmålet. Dissenterende dommer (Falch) legger vekt på at pasienten ikke har nærliggende og alvorlig selvmordsrisiko som grunngir farekriteriet, i en snevrere tolkning av fare for eget liv basert på lovens forarbeider fremfor lovens ordlyd. I dette vises det blant annet til innføringen av samtykkekompetanse for å overholde CRPD. Da heller ikke dommer Falch finner at pasienten er samtykkekompetent, blir likevel spørsmålet om fare irrelevant og dommen enstemming at anken om opphør av tvunget psykisk helsevern forkastes.
Avgjørelsen er offentlig tilgjengelig her >>
