Klagebehandling hos Statsforvalteren i saker om tvangsbehandling
Oversikt over saker om tvangsbehandling (i all hovedsak ifa. Legemidler) der pasientens klage har ført til opphevelse av vedtaket av Statsforvalteren varierer sterkt mellom ulike fylker. Hva som kan være bakgrunnen til dette er ikke kjent. Det er ikke krav om at personen som behandler klagen har tilsvarende faglig kompetanse som den som fattet vedtaket (spesialist i psykiatri).
- Hvem behandler disse klagene hos Statsforvalterne og hvilken kompetanse innehar de?
- Hvordan gjennomføres samtalene med pasient?
- Hvem deltar i disse samtalene og hvordan håndteres pasientens rett til juridisk bistand?
- Er det ulikheter i Statsforvalternes lovforståelse eller vekting av kriterier?
- Er saken i tillegg vurdert av jurist hos Statsforvalteren?
- Viser endringer i antall vedtak som oppheves eller gis medhold en sammenheng med endring/ økning i antall klagesaker i fylket?
Oppgaven tenkes kunne besvares ved å intervjue Fylkesleger/ assisterende fylkesleger, eller tilsvarende personell hos Statsforvalterne som behandler disse sakene. Statistikk fra Helsedirektoratet kan belyse noen av spørsmålene. Oppgaven kan besvares i et juridisk- eller helsefagligperspektiv.
Utskrivelse til annen kommune
Den 1. januar 2019 trådte endring i «forskrift om kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter» i kraft.
Den kanskje viktigste endringen var at pasienter innlagt i spesialisthelsetjenesten skal kunne oppgi hvilken kommune de ønsker å skrives ut til (§2). Kommunen skal varsles innen 24 timer om dette og kan holdes økonomisk ansvarlig dersom de ikke kan motta pasienten når han eller hun er utskrivningsklar.
Det er uklart hvilke konsekvenser denne forskriftsendringen har medført. Flere institusjoner og kommuner har etter det vi kjenner til, vært skeptiske til at de mest syke pasientene (og derved assosiasjon til tvungent vern uten døgnopphold) skulle velge utskrivelseskommune som de ikke har tilknytning til fra før og at dette kan vanskeliggjøre utskrivelsesprosessen.
- Hva kjennetegner de pasientene som har valgt annen utskrivelseskommune enn den de har bodd og oppholdt seg i forut for innleggelse?
- Har samtykkekompetanse til et slikt valg noe betydning og har det vært vurdert?
- Har noen kommuner nektet å ta imot pasienter med begrunnelse at de mangler tilknytning til utskrivelseskommunen?
- Har det vært stilt krav til boplikt forut for at pasienten kan tildeles kommunale tjenester?
- Hvordan har det gått med disse pasientene i ny kommune?
Vi ser for oss at dette i utgangspunktet er svært ressurskrevende pasienter for kommunene og at kommuneoverlegen sannsynligvis har vært involvert i de fleste sakene. En mulig tilnærming er derfor å intervjue kommuneoverleger eller en spørreundersøkelse i skjemaformat. Oppgaven kan besvares i et juridisk- eller helsefagligperspektiv.
Pasienters syn på tvangsinnleggelsen
Hvilket syn har personer som har vært tvangsinnlagt på innleggelsen i ettertid? ( mulige engelske søkeord: views, opinions). Problemstillingen passer som litteraturgjennomgang. Eksisterende litteraturgjennomganger har ofte undersøkt pasienters opplevelser og erfaringer etter bruk av tvang. Det er færre undersøkelser av pasienters kognitive synspunkt, meninger og tanker om innleggelsen i ettertid.
Beslutningsprosesser om bruk av tvang
Problemstillingen kan undersøkes både i og utenfor sykehussetting, i kommuner og i spesialisthelsetjenesten. For eksempel ved å intervjue ansatte (individuelt eller gruppeintervju) om deres erfaringer og tanker om hvordan beslutninger om bruk av tvang tas. Kan også undersøkes som teoretisk oppgave om beslutningsprosesser om bruk av tvang eller som litteraturgjennomgang. Bruk av tvang kan defineres både som bruk av tvangsinnleggelse og som tvangsmidler. Lovisenberg sykehus og Oslo psykiatriske legevakt har jobbet med å kvalitetssikre beslutningsprosesser, så her kan man starte med å se på tidligere erfaringer og fagutviklingsprosjekt.
Hvilken betydning har forskningen for bruk av tvungent vern uten døgnopphold (TUD)?
En rekke RCT’er har funnet at bruk av TUD ikke har effekt. Samtidig er disse funnene omdiskutert, både når det gjelder design, bruk av utfallsmål og funnenes robusthet. I dag inkluderer mange lands lovgiving denne tvangsformen, inkludert Norge. Det er også i betydelig grad i bruk i Norge, selv om man ikke kjenner det eksakte omfanget.
Spesialisthelsetjenesten skal jo være kunnskapsbasert, ofte forstått som evidensbasert, hvor RCT’er er gullstandarden for å etablere kunnskap. Dagens lovgiving og praksis kan dermed sies å ikke være i tråd med forventningene om en kunnskapsbasert spesialisthelsetjeneste.
To aktørgrupper er av særlig interesse her; lovgiverne og de som fatter vedtak om TUD. Når det gjelder lovgiverne vil det være av særlig interesse å se hvordan dette kunnskapsgrunnlaget er anvendt i komite- og stortingsbehandlingen av tvangslovgivingen, inkludert ulike representantforslag. På samme vis er det av interesse å få belyst om vedtaksansvarlige er kjent med forskningen på området? Og hvordan veies de ulike kunnskapsformene når de vedtar TUD?
Bruk av fare- versus behandlingskriteriet
Omfanget av tvangsinnleggelser har i liten grad endret seg over tid, selv om kriterier for tvangsinnleggelser er fjernet eller endret (overlastkriteriet fjernet i 1999, bruk av behandlingskriteriet strammet inn i 2017). En del av diskusjonen om bruk av tvang går på hvilken lovgiving man bør ha for å ivareta både behandlings- og samfunnsvernshensyn. Hvilke forventninger til konsekvenser lå i forarbeidene til de to lovrevisjonene? Og hvilke elementer er særlig viktig for vedtaksansvarlige i bruk av kriterier.
Kontrollkommisjonene og EMK
Kontrollkommisjonene i psykisk helsevern har i liten grad vært forandret siden 1848. Ved vedtakelsen av psykisk helsevernloven ble det antatt, uten dyptgående analyser, at ordningen tilfredsstilte kravene i EMK. Siden den gang har EMK blitt vesentlig utviklet av EMD. Det må derfor undersøkes om kontrollkommisjonene i psykisk helsevern tilfredsstiller kravene fra EMK retten. Det må kartlegges hvilke rettssikkerhetsgarantier som kan oppstilles fra EMK retten. Her oppstilles noen prosessuelle garantier ved tilknyttet EMK artikkel 6, men også garantier tilknyttet artiklene 3, 5 og 8. Når rettssikkerhetsgarantiene er kartlagt, må det vurderes om kontrollkommisjonene tilfredsstiller kravene. Ett eksempel på en underliggende problemstilling er spørsmålet om uavhengig legeundersøkelse etter etablering. Norske kommisjoner er sammensatt uten krav til psykiatrisk sakkyndighet og det finnes ingen uavhengig legeundersøkelse ved forlengelse av vedtak. Flere land krever uavhengig legeundersøkelse ved forlengelse av vedtak, i andre land er det gitt tilgang til uavhengige eksperter i det aktuelle tribunalet. Kan det oppstilles slikt krav til uavhengighet? Andre problemstillinger er om kontrollkommisjonene tilfredsstiller kravene til domstol etter EMK artikkel 6. En del av rettssikkerhetsgarantiene er at det skal finnes garantier mot vilkårlighet. Som en følge av dette har det vært vurdert at ved vedtak etter § 3-3 av personer med alvorlig sinnslidelse har pasienten krav på fri sakførsel. Pasienter har imidlertid ikke fri saksførsel ved andre vedtak om frihetsberøvelse som skjerming eller mekaniske tvangsmidler. Dette reiser spørsmål om garantiene mot vilkårlighet er tilstrekkelig ivaretatt.
Erstatning for «non-pecuniary damage» for krenkelser i psykisk helsevern
EMD har i flere saker på helserettsfeltet gitt erstatning for «non-pecuniary damage» ved konvensjonskrenkelser. Slik erstatning har vært gitt uten krav til kvalifisert skyld; i stedet har kombinasjonen av konvensjonskrenkelsen og pasientens lidelse utgjort grunnlaget for erstatningen. Etter skadeserstatningsloven kreves kvalifisert skyld for oppreisningserstatning. Høyesterett har i HR-2022-401-A åpnet for at erstatningskrav etter EMK kan reises mot en kommune. Det synes dermed som det åpnes opp for et nytt rettsgrunnlag i norsk rett (EMK artikkel 13). Det som må analyseres i oppgaven er hvordan et slikt rettsgrunnlag kan fungere i norsk psykisk helsevern. Hvilket organ vil være kompetent til å utmåle erstatning? Hvor stor bør erstatning være for krenkelser i psykisk helsevern? I hvilke tilfeller kan det være aktuelt? Det kan være relevant å undersøke tidligere rettspraksis, med tanke på om hvilke saker som kan tenkes å være relevant for slik erstatning. Om en ser på tidligere rettspraksis, kan Rt. 2002 s. 1646 være et relevant eksempel, men en kan også undersøke opphevelsesdommer fra lagmannsrettene og tingrettene.