Illustrasjonsbilde: Andreas Haldorsen – Eget verk, CC BY-SA 4.0
Saken omhandler en person A (anonymisert) som i 2003 ble dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern etter dobbeltdrap og har vært underlagt dette siden. A er opprinnelig fra Etiopia og fikk endelig avslag på opphold i Norge tilbake i 2005. I 2010 ble han varig utvist fra Norge og det er planlagt retur til hjemlandet når det blir mulig.
Begjæring om opphør av TPH har vært brakt for retten flere ganger tidligere. Denne gangen ble opprettholdelse av dom til tvungent psykisk helsevern truffet i Øvre Romerike tingrett 20. mai 2020. Dommen ble anket til Eidsivating lagmannsrett, som forkastet anken 11. januar i år. Saken gikk videre til behandling i Høyesterett, som 3. mai i også forkastet anken.
Anken til HR begrunnes i at fortsatt dom på tvungent psykisk helsevern vil innebære en krenkelse av Grunnloven
§ 93 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 om forbud mot
umenneskelig eller nedverdigende behandling, samt Grunnloven § 98 og EMK artikkel
14 om diskriminering, fordi behandlingstilbudet ikke ivaretar hans behov for rehabilitering.
I korte trekk finner Høyesterett at EMK artikkel 3 ikke er brutt i den behandling og oppfølging som A mottar, samt at det ikke er diskriminerende at A ikke gis samme rettigheter til alminnelige helsetjenester som personer med lovlig opphold i Norge. Hans behandlingstilbud må derved sikres gjennom fortsatt strafferettslig særreaksjon.
Det interessante med dommen, derimot, er omtalen av As medikamentelle behandling. Dommen omtaler ikke samtykke-/ beslutningskompetanse, men bruker i stedet det eldre begrepet «sykdomsinnsikt».
Dette omtales bl.a. i punkt (39):
«A mangler innsikt i egen sykdom og behovet for medisinering, selv om han kan ha en
dialog med behandler om utfordringer og dosering.»
og i punkt (60):
«Det fremgår av det jeg har sagt, at A fortsatt er alvorlig sinnslidende uten sykdomsinnsikt,
og at han ikke forstår behovet for den medisinering han mottar.»
Vi har vansker for å forstå at manglende sykdomsinnsikt i denne sammenhengen ikke bør sidestilles med manglende samtykkekompetanse. I henhold til psykisk helsevernloven, kan kun samtykkekompetente personer samtykke til å motta behandling, herunder medikamentell. Dommen skisserer i kontrast til dette at behandler over tid har inngått avtaler med A (uten sykdomsinnsikt for medikamentell behandling) om å ta imot antipsykotisk medisin i depotform. Disse avtalene har dels vært skriftlige. Det beskrives skjult trussel om tvangsmedisinering, dersom A ikke skulle «samtykke», som i punkt (32):
«A medisineres i dag etter avtale. Dette fungerer tilfredsstillende, men det er visse
utfordringer knyttet til uenighet om dosering og om hvor medisinering skal finne sted. A er
kjent med at det vil bli truffet tvangsvedtak om medisinering dersom han ikke skulle
samtykke. Det kan derfor ikke legges avgjørende vekt på at han inntil nylig har inngått
avtaler om medisinering. Den siste avtalen om dette har han foreløpig ikke villet inngå
skriftlig, men han lar seg medisinere i påvente av utfallet av saken her.»
Vi synes det er påfallende at Høyesterett ikke ser det problematiske med denne tilnærmingen. En reell tvangsbehandling med medisiner, bør også være formell (ved vedtak) om A mangler innsikt og forståelse for behandlingen.
Dette punktet i dommen reiser spørsmål hvorvidt tvangsbehandling muligens får en annen realitetsbehandling ved dom til tvungent psykisk helsevern (strafferettslig) kontra sivilrettslig tvungent psykisk helsevern.