Grensene mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er på mange måter problematiske, og skillet virker å øke, noe som blant annet gjenspeiles i Østenstadutvalgets nye utkast til tvangsbegrensningslov.
Bistand til vakthold når straffedømte/ innsatte personer innlegges i psykisk helsevern, har kriminalomsorgen til nå besørget, dersom de har vurdert sikkerhetsbehovene høyere enn sykehuset.
Kriminalomsorgsdirektoratet har imidlertid nylig endret oppfatning av gjeldende lovverk, og kommer i brev av 22.11.19 med presisering av at det er behandlende overlege ved sykehuset som har ansvaret for å vurdere sikkerhetsbehov og helsevesenet som fullt ut må besørge tilsyn og vakthold med egne ressurser og eget personale. Kriminalomsorgen, ved fengslene, har ikke noe sikkerhetsansvar utover å ha en god dialog med sykehuset.
Dette gjelder imidlertid bare i psykisk helsevern; i somatikken har kriminalomsorgen fortsatt bistandsplikt.
Hvorfor er dette problematisk?
Brevet fra kriminalomsorgsdirektoratet omtaler ikke at helsedirektoratet har vært informert- eller involvert i beslutningen om denne endringen i praksis. Endringen ser ut til å bli kommunisert direkte ut til de regionale helseforetakene, noe som er påfallende.
Dertil harmoniserer denne endringen dårlig med sterkt fokus på mindre tvang i psykisk helsevern og en helselovgivning som understøtter dette ved begrensninger i virkemidler. Straffegjennomføringsloven §13 omtaler ikke ansvarsforholdet mellom fengsel og sykehus ved innleggelser av innsatte i institusjon under det psykiske helsevernet. Det vises derfor til retningslinjene for straffegjennomføringsloven og rundskriv fra 1992 som avklaring. Sistnevnte er da skrevet på en tid med svært andre holdninger og praksis for tvang i psykisk helsevern.
Les brevet fra Kriminalomsorgsdirektoratet>>
Les fortolkningsbrev (2014) fra Helsedirektoratet vedrørende spørsmål rundt ansvarsforhold>>