Tvangsbehandling kan bare igangsettes og gjennomføres når det med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen. Dette er ikke et krav som er spesifikt til behandling med legemidler, men siden et overveldende flertall tvangsbehandlingsvedtak omhandler legemidler, har kravet vært diskutert spesielt i denne sammenhengen.
Stor sannsynlighet er noe vesentlig mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt (som betyr mer enn 50%). Det er vanskelig å begrunne at det med stor sannsynlighet vil være vesentlig effekt av behandlingen ved førstegangspsykoser, der man ikke har tidligere erfaringer å vise til.
Sivilombudet fattet i 2018 interesse for dette i sin uttalelse om klagebehandling på tvangsmedisinering hos daværende Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder. Det var en tilsvarende uttalelse i januar 2019 angående klagebehandling hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Statsforvalteren skal ved klagebehandling av tvangsbehandlingsvedtak gi en begrunnet vurdering av at alle lovkrav er oppfylte. Her viser vi til vår artikkel fra tidligere nyhetsbrev: Begrunnelsesplikt ved tvangsmedisinering som rettssikkerhetsgaranti, som omhandler undersøkelse av kvaliteten på 100 vedtak fra Statsforvalterne. Hovedfunnene fra denne undersøkelsen var at kvaliteten på Statsforvalternes vedtak er blitt bedre, men har fortsatt tidvis store mangler.
Innholdet i Statsforvalterens vedtak skal være etterprøvbart, f.eks. senere i en domstol. Etterprøvbarhet betyr at det tydelig skal fremkomme hvordan klagebehandlingen er gjennomført, hvilke opplysninger som er vektlagt i saken og kilder til opplysningene.
Sivilombudet publiserte 1. juli ytterligere to uttalelser som omhandler kravet til stor sannsynlighet:
Vedtaket omhandlet førstegangspsykose i sammenheng med en hjernesvulst – det vi oppfatter som en organisk psykose. Personen hadde ikke brukt antipsykotisk medisin før, så det fantes ikke erfaringer for behandlingseffekt. Sivilombudet mener Statsforvalteren ikke har tilstrekkelig begrunnet lovkravet om stor sannsynlighet og har begrunnet tvil om Statsforvalteren har forstått lovens krav riktig.
Statsforvalteren i Møre og Romsdal.
Vedtaket omhandlet en person med kjent bipolar affektiv lidelse. Klageren var tidligere behandlet med antipsykotisk medisin (Risperdal). Statsforvalteren la til grunn at klageren hadde en effektiv behandling med Risperdal i 2015, siden hun da kunne utskrives til eget hjem. Så vidt ombudet kan se, er det ikke foretatt en sammenligning mellom sykdomsbildet de forutgående sykdomsepisodene (2005 og 2015) og episoden for det aktuelle vedtaket. Sivilombudet stiller altså spørsmål i hvor stor grad tidligere behandlingserfaringer er relevante nå. Sivilombudet mener det også er uheldig at Statsforvalteren bruker begrepet betydelig, i stedet for vesentlig effekt, som er lovens krav. Statsforvalteren forklarer dette med at begrepet betydelig var brukt i en mal fra Helsedirektoratet og at Statsforvalteren oppfattet det som synonymt med vesentlig.
Forskning på Statsforvalterens behandling av klagesaker
Vi gjør oppmerksom på at Helsedirektoratet i juni reviderte veilederen til statsforvalterne om klagebehandling etter psykisk helsevernloven § 4-4
Endringene er i kapittel 5.3.1 om «personlig kontakt med pasienten».
Det er gjort presiseringer av når digitalt møte eller telefonsamtale kan erstatte fysisk møte med pasienten i forbindelse med statsforvalterens klagebehandling.
Veilederen kan i forskningssammenheng benyttes i fidelitymålinger av klagebehandlingen hos ulike Statsforvaltere. Det er gjort lite forskning på dette området og det er mange ubesvarte spørsmål. For eksempel sier veilederen at Statsforvalteren bør ha saksbehandler med medisinskfaglig bakgrunn. Dette bør være psykiater (spesialist i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri), alternativt annen lege dersom statsforvalteren ikke har tilsatt psykiater. Bare unntaksvis kan saksbehandling hos Statsforvalteren gjøres av annet helsepersonell, for eksempel en psykiatrisk sykepleier (kapittel 5.3.1.2).
I lys av dagens mangel på psykiatere, kan det være interessant å se nærmere på om dette unntaket er vanlig praksis.