Erlend Bugge, leder for Tvangsforsk
Politikere og helsemyndigheter har gjentatte ganger erklært at tvangstallene innen psykisk helsevern må ned. Nasjonale planer er utformet og vedtatt, f.eks. Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang, men resultatene uteblir. Tvangstallene står på stedet hvil. En ting er å si Halleluja, noe annet er å gjøre det, for å sitere Marve Fleksnes. I et langsiktig perspektiv kan det være at strukturelle forhold har bidratt til å opprettholde høye tvangstall, f.eks. færre sengeplaserer og økt press på akuttpsykiatrien. Men en mer nærliggende forklaring er like enkel, som den er vanskelig: Planene mangler tydelige målsetninger, ledelse, organisasjon og sist, men ikke minst, penger.
I dette nummeret av nyhetsbrevet omtaler vi Danmarks lansering av Anbefalinger til nedbringelse af tvang for mennesker med psykiske lidelser (Sundhetsstyrelsen januar 2021). Man kan selvsagt ikke gjøre annet enn å gratulere danskene og ønske dem lykke til, men ved gjennomlesing virker planen lite konkret og målrettet på flere områder. Med de norske erfaringene spøkende i bakgrunnen, og med et håp om å ta feil, frykter vi at danskenes gode intensjoner kan gi beskjeden gevinst. På den annen side er de danske anbefalingene en del av en nasjonal tiltaksplan for økt frivillighet i psykisk helsevern, og i sum kan det hende at Danmark lykkes med det Norge ikke har fått til. I lys av dette er det et tankekors at Helsedirektoratet nå har lansert faglige råd om forebygging og skånsom bruk av tvang, uten at det følger med en tiltaksplan for gjennomføring.
Helse Sør-Øst er det foretaket i Norge som synes å ha kommet lengst i det tvangsreduserende arbeidet gjennom Prosjekt – Redusert bruk av tvangsmidler innen psykisk helsevern i Helse Sør-Øst. Foretaket har basert prosjektet på dokumenterte metoder for redusert tvang, bl.a. det som kalles Six Core Strategies, med definerte mål og praktiske tiltak. Hvorvidt tiltakene gir effekt gjenstår å se, men lykkes Helse Sør-Øst kan det få betydning for den nasjonale tvangsstatistikken, gitt foretakets store befolkning. En svale gjør allikevel ingen sommer, og det må være en målsetning at alle helseregioner drar i samme retning for å styrke frivillighet i psykiatrien. Det må altså en nasjonal innsats til og det kan bare skje om sentrale myndigheter legger bredsiden til.
Det første steget i et landsomfattende prosjekt må være å bestemme hvilkens type tvang man ønsker å bringe ned. Tvangsinnleggelser, tvangsbehandling og bruk av tvangsinnleggelser er ulike tvangsformer, som hver for seg krever ulike tiltak. For gjennomføring av tiltakene trenger man en nasjonal ledelse og en organisasjon som tydeliggjør regionale og lokale foretaks ansvar. Erfaringene fra andre prosjekter forteller oss for øvrig at tiltakene virker så lenge prosjektene foregår, men at man ved avslutning av prosjektene faller tilbake til gamle nivåer. Et initiativ til reduksjon av tvang kan m.a.o. ikke være et kortsiktig prosjekt. Man må ha langsiktige perspektiver, med etablering av noen permanente strukturer for å vedlikeholde og videreutvikle oppnådde fremskritt. For oversikt og styring må man også ha tilgang til et rapportsystem med ferske tvangstall, slik at både en sentral ledelse og ledere ved lokale helseforetak kan følge utviklingen. I dag har rapporteringen av tvang et etterslep på flere måneder, opptil år for mer inngående analyser, og er uegnet til løpende styring.
For å nå en nasjonal målsetning om redusert tvang i psykiatrien er formaninger og god vilje ikke nok. Det kreves en styrende struktur, som igjen krever bevilginger. Noen har kanskje et lønnlig håp om at tvangsbegrensningsloven, når den nå en gang blir innført, vil løse problemene. Basert på erfaringer fra andre steder i verden er det allikevel liten grunn til å tro at en ny lov er et effektivt middel for å redusere tvang. Om det nå er dagens lovgivning eller tvangsbegrensningsloven som er gjeldende, kan man allikevel forvente at bruk av kunnskapsbaserte metoder for mindre tvang vil ha effekt. Da gjenstår bare spørsmålet: Vil politikere bevilge de pengene som må til?