European Court of Human Rights by night. Foto: https://echr.coe.int

Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD) kom den 12.10.21 med første avgjørelse om tvangsmedisinering i psykisk helsevern.

Avgjørelsen i sin helhet er kun tilgjengelig på fransk her >>

Det finnes også et engelsk sammendrag her >>

 

Bakgrunn

Et rumensk par (Mr R.D, f. 1967 og Ms I.M.D, f. 1982) ble vilkårlig stoppet av politi 27. september 2011 og bedt om å identifisere seg. Paret nektet og det oppsto angivelig en utagering der en politimann ble utsatt for slag. Det ble åpnet straffesak for ordensforstyrrelse og krenkende adferd.

Saken ble henlagt 11. oktober 2011, da siktede ble vurdert som strafferettslig utilregnelige.

 

Brudd på Artikkel 5 – retten til frihet og sikkerhet

Det første spørsmålet var frihetsberøvelse. Slik vi oppfatter det, gikk personene fri, frem til de 6. juni 2013 ble dømt til tvangsbehandling for sin psykiske sykdom. Avgjørelsen ble basert på en rettssakskyndig vurdering gjort i 2011.

Personene møtte ikke opp ved sykehuset til behandling, og retten omgjorde 10. november 2014 sin avgjørelse til at personene skulle tvangsinnlegges. Personene påklaget avgjørelsen og hevdet de var ved god helse og at myndighetene ønsket å sperre de inne av en annen grunn. Klagen ble ikke tatt til følge og de ble den 30. desember 2014 tvangsplassert i en psykiatrisk institusjon. Der befinner de seg ennå og mottar behandling i form av sedativa og antipsykotika.

Saken ble tatt til EMD samme år (2014) og dom har falt først nå.

I avgjørelsen konstaterer EMD at det var gått for lang tid (mer enn 3 år) siden legeundersøkelsen til tvangsinnleggelsen og at dette i seg selv utgjorde et brudd på Artikkel 5 §1 (e).

I tillegg vurderer EMD at det ikke var etablert at personene utgjorde en risiko for seg selv eller andre, relatert til deres psykiske tilstand.

 

Brudd på Artikkel 8 – Retten til respekt for privatliv og familieliv

Det andre spørsmålet var om tvangsmedisinering. EMD viser til at dette utgjør et stort inngrep i en persons fysiske integritet og må ha en klar lovhjemmel som sikrer mot vilkårlig bruk.

I dommen fra Romania var pasientene frihetsberøvet etter bestemmelser om straff og sikkerhetstiltak. Dette rettslige regimet gav ikke grunnlag for tvangsbehandling. Igjen opprettholder altså EMD skillet mellom behandling og sikkerhet, og reglenes formål står sentralt.

Det Rumenske lovverket var mangelfullt når det gjaldt:

  • Valg av behandling
  • Måten behandlingen skulle administreres, særlig der pasienten ikke ønsket behandlingen
  • Det var ikke mulig å påklage en leges beslutning om medisineringen
  • Pasienten hadde ikke mulighet til å få en domstol til å prøve lovligheten
  • Domstolen kunne ikke prøve forholdsmessigheten
  • Domstolen kunne heller ikke stoppe tvangsmedisineringen

Videre pekte EMD på at klagerne var plassert under vergemål. Dette reiste spørsmål om det egentlig var nødvendig med samtykke i et slikt tilfelle. Her synes det som domstolen ikke tar stilling til spørsmålet, da de sier at det ikke var rettslig rammeverk som:

  • Skulle sørge for innhenting av samtykke
  • Eller noen prosedyre som skulle følges der pasienten gjorde motstand.

Det interessante å merke seg er at det ble vurdert etter artikkel 8 om privatliv, og ikke etter artikkel 3 om nedverdigende og umenneskelig behandling, som har vært tema for tvangsmedisinering i andre saker. Det ser imidlertid ikke ut som artikkel 3 har vært prosedert i saken, så vi er usikre på hvilken betydning dette har.

Basert på dette konkluderer EMD med at den innklagde saken har lovgrunnlag i rumensk rett, men at det manglet rettssikkerhetsgarantier som i tilstrekkelig grad gav beskyttelse mot tvungen medisinering uten lovhjemmel.

Erstatning

Romania ble dømt til å betale 16,300 euro i oppreisningserstatning til personene og 5150 euro i saksomkostninger i henhold til Artikkel 41 i EMK (Rimelig erstatning). EMD har ikke myndighet til å omgjøre avgjørelsene i rumensk rett og personene er fortsatt tvangsinnlagte.